Pingviner i rute
Toget hadde akkurat kjørt inn på stasjonen og jeg var på vei bort på jobben. Klokken var halv syv, jeg hoppet over sølepyttene og hadde akkurat reddet meg opp på fortauet på motsatt side. Det var da jeg møtte en pingvin.
Den kom gående på fortauet. Rett mot meg. Den vagget og slang ut de store føttene slik at det klasket i asfalten. Den hadde åpenbart ingen tanke for at det kanskje var litt rart. Være pingvin en torsdags morgen. Gående på et norskt fortau.
Tvert imot så den litt overlegen ut. Myste verdensvant ut i luften. Og vagget avgårde med den største selvfølgelighet.
Den hadde retning togstasjonen. Da den passerte meg gikk jeg litt til siden. Stiv av forundring. Pingvinen kastet forøvrig ikke et blikk på meg, men hastet bare nonchalant videre. Som om den var en viktig fyr i dress (eller smoking).
Jeg ble stående og se etter den. Så hvordan den lille stjerten vippet frem og tilbake. Den var ganske høy og kunne lett ha hakket meg et sted i mellomgulvet hvis den hadde vært litt morragretten.
Da pingvinen skulle over veien tok den et lite hopp ned fra fortauskanten. KLASK sa det når den landet. Akkurat samme lyd som når man slenger død fisk i veggen. KLASK!
Stjerten landet i en søledam og ble kliss våt. Men Hr. Pingvin ristet den bare elegant. På en slik måte at de små dråpene dannet en flott fontene i den gryende morgenlyset.
Så rettet han seg i ryggen og vandret med lange skritt over fotgjengerfeltet. Den tråkket bare på de hvite stripene. Som om den illustrerte pingvinenes eget Beatles cover.
Toget stod klart til avgang. Det grønne flagget til konduktøren var på vei opp i været og jeg så hvordan pingvinen løp den siste biten. Med bittesmå skritt. Hele kroppen vagget frem og tilbake som en sorthvit pendel i kamp mot klokken.
I det konduktøren blåste i fløyta tok pingvinen sats og hoppet ombord i toget. Den flakset litt nytteløst med vingene for å få fart, men det hjalp ikke noe særlig. Tvert imot så den nonchalante dressmannpingvinen plutselig litt hjelpesløs ut. Men den reddet seg fint inn på trappetrinnene og det siste jeg så før dørene ble lukket var at den løftet den ene vingen elegant. Som om det var pingvinen selv som viftet toget klar til avgang.
Da toget kjørte av gårde så jeg at den satt godt tilbakelent på NSBs komfortavdeling. Den hadde lent setet tilbake. Svømmeføttene lå sikkert elegant på motsatt sete. Pingvinen leste avis og en nybrygget kaffe stod dampene på det lille togbordet.
Akkurat da toget passerte meg så pingvinen ut av vinduet og satt et stikkende blikk rett på meg. Så hevet han den ene øyenbrynfjæren hånlig. Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg bannet på at den viste meg fingren.
Men det er vel umulig for en som har vinger.
Den kom gående på fortauet. Rett mot meg. Den vagget og slang ut de store føttene slik at det klasket i asfalten. Den hadde åpenbart ingen tanke for at det kanskje var litt rart. Være pingvin en torsdags morgen. Gående på et norskt fortau.
Tvert imot så den litt overlegen ut. Myste verdensvant ut i luften. Og vagget avgårde med den største selvfølgelighet.
Den hadde retning togstasjonen. Da den passerte meg gikk jeg litt til siden. Stiv av forundring. Pingvinen kastet forøvrig ikke et blikk på meg, men hastet bare nonchalant videre. Som om den var en viktig fyr i dress (eller smoking).
Jeg ble stående og se etter den. Så hvordan den lille stjerten vippet frem og tilbake. Den var ganske høy og kunne lett ha hakket meg et sted i mellomgulvet hvis den hadde vært litt morragretten.
Da pingvinen skulle over veien tok den et lite hopp ned fra fortauskanten. KLASK sa det når den landet. Akkurat samme lyd som når man slenger død fisk i veggen. KLASK!
Stjerten landet i en søledam og ble kliss våt. Men Hr. Pingvin ristet den bare elegant. På en slik måte at de små dråpene dannet en flott fontene i den gryende morgenlyset.
Så rettet han seg i ryggen og vandret med lange skritt over fotgjengerfeltet. Den tråkket bare på de hvite stripene. Som om den illustrerte pingvinenes eget Beatles cover.
Toget stod klart til avgang. Det grønne flagget til konduktøren var på vei opp i været og jeg så hvordan pingvinen løp den siste biten. Med bittesmå skritt. Hele kroppen vagget frem og tilbake som en sorthvit pendel i kamp mot klokken.
I det konduktøren blåste i fløyta tok pingvinen sats og hoppet ombord i toget. Den flakset litt nytteløst med vingene for å få fart, men det hjalp ikke noe særlig. Tvert imot så den nonchalante dressmannpingvinen plutselig litt hjelpesløs ut. Men den reddet seg fint inn på trappetrinnene og det siste jeg så før dørene ble lukket var at den løftet den ene vingen elegant. Som om det var pingvinen selv som viftet toget klar til avgang.
Da toget kjørte av gårde så jeg at den satt godt tilbakelent på NSBs komfortavdeling. Den hadde lent setet tilbake. Svømmeføttene lå sikkert elegant på motsatt sete. Pingvinen leste avis og en nybrygget kaffe stod dampene på det lille togbordet.
Akkurat da toget passerte meg så pingvinen ut av vinduet og satt et stikkende blikk rett på meg. Så hevet han den ene øyenbrynfjæren hånlig. Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg bannet på at den viste meg fingren.
Men det er vel umulig for en som har vinger.
posted by Terese at 07:53
7 Comments:
Du er en pussig skrue.. Artig stykke :)
Du burde vurdere å skrive en bok :) Du er veldig flink å skrive!!
F A N T A S T I S K :D
Denne historien satte virkelig en piff på dagen min. :)
Jeg ser forresten i et tidligere innlegg at du gikk på Vestby vgs. Siden du er 32, må vi nesten ha gått der samtidig. Jeg var russ i 1991, og var en av få andre på den skolen med palestinaskjerf. Andre kjennetegn: Ring i nesa, tannregulering, kort-kort rødt hår og en illsint, opprørsk fremtoning.
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Tusen takk Hette!
Kristiane: Jeg var russ -92 og din beskrivelse gav meg et umiddelbart et minne/bilde av deg. Av en eller annen grunn sitter du på en buss. Merkelig.
Utrolig bra skrevet!! Morsomt:-)
hi hi! veldig gøy. når jeg kommer hjem, skal jeg klaske en fisk i veggen for å høre hvordan det er.
Legg inn en kommentar
<< Home