Spør vinden så får du svar
Det er sjelden jeg ber om tegn. Men når jeg en sjelden gang gjør det så grøsser jeg på ryggen.
Som den gangen det var slutt mellom meg og kjæresten. Det var jeg som hadde gjort det slutt men allikevel tvilte jeg på valget. Tvilte og trodde, tvilte og trodde. Og hver morgen kastet jeg opp fordi det føltes så feil, så feil.
Jeg gikk lange turer, for å klarne tankene. På en av disse turene tenkte jeg: "Jeg trenger et tegn."
Og på lik linje med barnetroen (hvis jeg ikke tråkker på noen av sprekkene mellom hellene, så får jeg eggedosis når jeg kommer hjem) sa jeg halvhøyt til meg selv:
"Hvis han står på balkongen når jeg passerer leiligheten hans, så er det meningen at det er oss."
Jeg rundet noen hushjørner, og beveget meg rett mot blokka der han bodde.
Til min store skuffelse: Han stod ikke der! Og jeg var for langt unna til at han kunne se meg og komme løpende ut!
Men idet jeg beveget meg nærmere så jeg at balkongdøren gled sakte opp. Og gjett hvem som kom ut! HAN!
Og ikke før jeg ropte fikk han øye på meg.
Jeg sprang som ei hoppe, over et gjerdet, oppover plenen. Han hoppet ned fra balkongen og alt var endelig riktig igjen.
Den natten var det fullmåne og vi har vært sammen siden.
Neste gang jeg ba om et tegn, grøsset jeg nesten enda mer.
Jeg var inne i en periode hvorjeg funderte på: Hva er det det meningen at jeg skal drive med? Hva er det som virkelig motiverer meg?
Vi hadde hatt besøk av en mann som driver en stor hjelpeorganisasjon som hjelper barn i Øst Europa, barn som blandt annet lever i kloakken. Jeg ble fullstendig fascinert av organisasjonens arbeid. Og da han hadde reist satt jeg igjen med en følelse av at det var DETTE som virkelig gav mening i livet. Hjelpearbeid.
Da vi la oss på kvelden fikk jeg ikke sove. Jeg lå opprømt og fantaserte om hvordan jeg skulle komme inn på den veien som var rett for meg. Jeg fikk ikke sove. Hadde en yrvåken følelse. Følte at jeg nesten hadde tak i noe viktig.
Etter en stund stod jeg opp. Gikk ned på kjøkkenet. Lagde te. Satt ved kjøkkenbordet, stirret ut i lufta og tenkte: Er det meningen at jeg skal drive med hjelpearbeid? Skal jeg bidra til å bedre hverdagen for trengende barn?
Mumlet halvhøyt: "Jeg trenger et tegn."
Av en eller annen grunn ble jeg dratt mot bokhylla, en sort bok "lyste" mot meg. Det var bibelen, en bok jeg ikke har lest for mye akkurat. Jeg slo opp på en villkårlig side, og leste det første øynene falt på. Der stod det:
Jager du bytte for løvinnen, gir du sultne løveunger mat, når de dukker seg ned i hulene sine eller ligger på lur i krattet?
Hvem sørger for føde til ravnen når dens unger skriker til Gud og flakser omkring uten mat?
Jeg grøsser faktisk nå også!
Som den gangen det var slutt mellom meg og kjæresten. Det var jeg som hadde gjort det slutt men allikevel tvilte jeg på valget. Tvilte og trodde, tvilte og trodde. Og hver morgen kastet jeg opp fordi det føltes så feil, så feil.
Jeg gikk lange turer, for å klarne tankene. På en av disse turene tenkte jeg: "Jeg trenger et tegn."
Og på lik linje med barnetroen (hvis jeg ikke tråkker på noen av sprekkene mellom hellene, så får jeg eggedosis når jeg kommer hjem) sa jeg halvhøyt til meg selv:
"Hvis han står på balkongen når jeg passerer leiligheten hans, så er det meningen at det er oss."
Jeg rundet noen hushjørner, og beveget meg rett mot blokka der han bodde.
Til min store skuffelse: Han stod ikke der! Og jeg var for langt unna til at han kunne se meg og komme løpende ut!
Men idet jeg beveget meg nærmere så jeg at balkongdøren gled sakte opp. Og gjett hvem som kom ut! HAN!
Og ikke før jeg ropte fikk han øye på meg.
Jeg sprang som ei hoppe, over et gjerdet, oppover plenen. Han hoppet ned fra balkongen og alt var endelig riktig igjen.
Den natten var det fullmåne og vi har vært sammen siden.
Neste gang jeg ba om et tegn, grøsset jeg nesten enda mer.
Jeg var inne i en periode hvorjeg funderte på: Hva er det det meningen at jeg skal drive med? Hva er det som virkelig motiverer meg?
Vi hadde hatt besøk av en mann som driver en stor hjelpeorganisasjon som hjelper barn i Øst Europa, barn som blandt annet lever i kloakken. Jeg ble fullstendig fascinert av organisasjonens arbeid. Og da han hadde reist satt jeg igjen med en følelse av at det var DETTE som virkelig gav mening i livet. Hjelpearbeid.
Da vi la oss på kvelden fikk jeg ikke sove. Jeg lå opprømt og fantaserte om hvordan jeg skulle komme inn på den veien som var rett for meg. Jeg fikk ikke sove. Hadde en yrvåken følelse. Følte at jeg nesten hadde tak i noe viktig.
Etter en stund stod jeg opp. Gikk ned på kjøkkenet. Lagde te. Satt ved kjøkkenbordet, stirret ut i lufta og tenkte: Er det meningen at jeg skal drive med hjelpearbeid? Skal jeg bidra til å bedre hverdagen for trengende barn?
Mumlet halvhøyt: "Jeg trenger et tegn."
Av en eller annen grunn ble jeg dratt mot bokhylla, en sort bok "lyste" mot meg. Det var bibelen, en bok jeg ikke har lest for mye akkurat. Jeg slo opp på en villkårlig side, og leste det første øynene falt på. Der stod det:
Jager du bytte for løvinnen, gir du sultne løveunger mat, når de dukker seg ned i hulene sine eller ligger på lur i krattet?
Hvem sørger for føde til ravnen når dens unger skriker til Gud og flakser omkring uten mat?
Jeg grøsser faktisk nå også!
posted by Terese at 13:47
2 Comments:
Et lite spørsmål eller to: har du blitt religiøs? Har du begynt med hjelpearbeid enda? Som jeg har sagt før: Du hadde gjort det bra i spåbransjen.
He he... ikke særlig religiøs (selv om jeg bure blitt det av slike opplevelser), ei heller begynt med hjelpearbeid (men det får jeg vel, siden hele universet vil det).
Legg inn en kommentar
<< Home