Saker som sies...

Er det galt å være neger?

2006-09-08T12:07:00.000+02:00

Femåringen har en leke, av amerikansk opprinnelse. Den er så politisk korrekt at jeg nesten kaster opp. Det er en amerikansk skolebuss, med alle riktige lys og stopp-signaler.
Passasjerene er som følger: Èn rødhåret jente med briller, i rullestol. En hvit gutt i fin skjorte. Èn mørkhudet gutt med skyggelue. Bussjåføren ser ut til å være fra latinamerika (mulig italiensk). Gjennomsnittet i befolkningen er representert! Det er overveldende vakkert!

Femåringen har også en dansk barnebok. Den handler om strutsen Rasmus som har havnet i en dansk dyrehage. Fem små negerbarn (som bor der negerne bor: nemlig i Afrika) reiser for å hente Rasmus. Negermamma smører fem små negermatpakker (det står faktisk det!), og så legger de ut på reisen. Da de endelig kommer til Danmark får de ikke ta med seg Rasmus hjem til Afrika, men den snille ordføreren sier at alle negerbarna kan få bo i dyrehagen.
Sitat: ”Åh, du kan tro de ble glade!”

Hva betyr dette? At dansker er slemme og intolerante mennesker som setter utlendinger på utstilling i dyrehager (riktignok er Fogh Rasmussen fæl, men ikke SÅ gal).
Betyr det at amerikanere snille, fantastisk omsorgsfulle og at enhver amerikansk skolebuss har rullestolrampe?

Tror ikke det nei.

Vi har ikke punktert

2006-09-06T19:14:00.000+02:00

Vi har ikke punktert. Og ingen av oss har sittet innesperret i åtte år.
Ikke har vi blitt stukket av en piggrokke. Og ingen av oss svetter i en lusekofte mens rettsaken pågår. Vi har mat på bordet hver dag.
Med andre ord: Vi har sluppet unna. Men legger vi merke til det?

Det jeg derimot denne uken har lagt merke til er at:
Den nye bilen ble påkjørt av en buss etter en uke.
At barnesenga jeg skulle bruke er ødelagt av fukt.
At flyttefolka skrapet opp hele parketten ved levering av et nyinnkjøpt piano.

For ikke å snakke om det jeg legger merke til NÅ:
At jeg tydeligvis har blitt altfor materalistisk!

(Så hvem vet? Kanskje jeg har punktert allikevel?)

Et menneske!

2006-08-29T13:51:00.000+02:00

Samboeren og jeg har tenkt til å skaffe oss et menneske. For det er så mye selskap i et menneske! Man kan gå tur med det. Og kose med det! Ha noen å pleie for..

Vi har sett gjennom en del bøker og bestemte oss til slutt for et hvitt menneske. Av egen avl.
Vi ble anbefalt å drive oppdrett på et selv, for da ville det passe godt inn i resten av familien. Da ville vi få færrest mulig utfordringer med tilpasning. Det er selvsagt viktig for oss å få et barnevennlig menneske slik at sønnen vår får litt selskap.
Så vi valgte altså en nordisk rase. Det sies at typen har godt lynne. Leken og vill som liten, men lettere å dressere etter hvert. Faren med den nordiske typen er at den kan få litt stiv gange etterhvert. Bli litt forknytt og mistenksom. Men hvis man arbeider mye med den, gir mye ros og sånn, kan man få en lett og ledig type som er svært tillitsfull.
Vi ønsker oss selvsagt et menneske som er lett å dressere, men er villige til å legge litt jobb i det.
Fòrkostnader og slikt har vi ikke regnet på, men vi har kjøpt en større bil slik at vi kan frakte mennesket rundt.
Etter en stund regner vi med at mennesket kan være alene hjemme, men vi er villige til å ta noen dager fri for å lære det å bli renslig. Og trygt.
Får håpe at ingen i familien vil få allergiske reaksjoner. Vi har ikke vært plaget med slikt før. Det hadde vært synd, for når man først har fått et menneske er det veldig vanskelig å gi det fra seg igjen.
Man blir så fort knyttet til det.

2006-08-02T13:50:00.000+02:00

Jag har nesten glømt hür man andas.
Men jag simmar såvidt.

Sommertid

2006-06-11T08:47:00.000+02:00

Sommerstid holder vi visst sommerlukket.
Men ikke helt stengt.
Tror vi sier at døra står på gløtt, sommergløtt:

Bak dør på gløtt

er smilet rødt

fordreid forgjort

og bittersøtt

Men jeg har sett

mer lidenskap

bak dør på gløtt

enn dør på gap.

(Friskt etter hukommelsen)

Mary, Mary Poppins

2006-06-01T22:04:00.000+02:00

Jeg har trodd, i 19 år!
I NITTEN år har jeg trodd at Mary Poppins sa:
"Superåttikjempefantafenomenalistisk"

Janne lærte meg det, bak Solhøy skole. For Janne hadde blå skinnjakke, egen hest og visste alle sånne ting som var verdt å vite.

Hun gjentok sakte:
"Super-åtti-kjempefanta-fenomenalistisk, du syntes sikert ordet virker idiotualistisk" og jeg syntes det var helt fantastisk når også jeg lærte å si det kjempefort.

Og siden jeg jeg brukt det. I NITTEN år har jeg brukt det!

Helt til jeg en søndag sitter og ser Mary Poppins på TV. Hun slår opp paraplyen, svever avgårde og synger NOE HELT ANNET! Et så langt og vanskelig ord at jeg ikke klarte å lære meg det engang. Selv om hun gjentok det totusen ganger.

Jeg prøvde til og med å skrive det ned på mobilen min, men T9 programmet er ikke designet for lange ord fra frøken Poppins.

Antagelig har jeg aldri kunnet det.
Jeg lærte meg det sikkert aldri. Lagde sikkert min egen verson og levde på løgnen siden.
Jeg er ganske sikker på at Janne har sagt det helt riktig hele tiden. Hun satt sikkert den samme søndagen og sang gladelig med på hvert vanskelige krumspring.

Er det virkelig mulig å lure seg selv i nitten år?

Ja, ja, det kom hvertfall et nytt ord ut av det.

Den siste anekdote

2006-05-24T12:41:00.000+02:00

Imponerende anekdoter
på rim og rytme uten noter
kan jeg ikke konkurere
så jeg skriver ikke flere

Og svaret er: Kjørligheten!

2006-05-23T12:09:00.000+02:00

Plutselig lurte jeg på meningen med livet, døden og kjærligheten.
Derfor henvendte jeg meg straks til vår tids store orakel: Google. Optimistisk av de rene, glade, pedagogiske fargene i logoen og full av virkelyst skrev jeg fortere enn fortest:
Livet døden og kjørligheten.
Jeg mente selvsagt å fylle søkefeltet med: Livet døden og kjærligheten.
Men det gikk som sagt fortere enn fortest.
Det viste seg at jeg kontakte rett kilde. Google er vår tids orakel! Orakel defineres som en person eller et foretak som er regnet som kilde for kloke råd! Og Google hostet jammen opp kloke ord angående dette med kjørlighet. På første treff!

For der stod det:
"Når livet knaker og det butter imot, er kjørligheten svaret!"

Undervurder aldri kjørligheten gutter og jenter!
Undervurder aldri kjørligheten!

Æsj

2006-05-22T09:24:00.000+02:00

Først trodde jeg at blogging vare noe avisfolk holdt på med. At det var ment som et utvidet diskusjonsforum. Så gikk det opp for meg at blogging også kunne være moro. Et sted man skrev tulleting. Deretter ble jeg gjort oppmerksom på de seriøse bloggene, som tar for seg et tema, innen næringslivet, politisk eller personlig.
Allikevel har jeg hele tiden definert blogging som et morsomt fenomen.

Men nå har en parasitt sneket seg inn i bloggverden. Et ekkelt fenomen som forpester en ellers finfin atmosfære. Han har hang til å drepe konene sine og dyrke sex med en hel meninghet.
www.fossmo.se

Alt i èn

2006-05-19T09:56:00.000+02:00

I går satt Per-Morten og jeg og snakket om alle tekniske duppedittene vi omgir oss med. Om alle tingene vi etterhvert må huske på. Mp3 spiller, mobiltelefon og digitalt kamera.
"Så kjekt" sa vi. At du nå får alt i en pakke. Mobiltelfonen inneholder alt: kamera, mp3 spiller, telefon, klokke, internett osv.
Det vi dog IKKE tok med i beregningen var at man nå også får mobiltelefon med innebygd pistol:
http://www.ba.no/nyheter/urix/article2106042.ece

17.mai med din glede, og barnlige lyst...

2006-05-18T09:18:00.000+02:00

Før, da jeg var ansvarsløs student i Bergen pleide jeg å tilbringe 16.mai på Handelshøyskolen. For der var det fest: ”Tøm Tankene” het den. Og gjett om vi tømte tankene før vi vaset hjemover. Vi svingte alltid innom et nachspiel eller to.
Og da vi endelig slepte oss hjem i tidlige morgentimer møtte vi bunadskledde, overivrige småbarnsforeldre. Med stivede skjorteermer og sløyfebånd på alle barna.
Jeg så på dem med skrekk og tenkte: Dere er gæerne! Hva i all verden er poenget?

En tidlig morgen, etter en typisk 16mai fest, våknet jeg av et veldig bråk. Eller det vil si, jeg registrerte et veldig bråk. Jeg våknet faktisk ikke før jeg stod nede på trappa rett ved siden av Fløibanen (i bare T-skjorta) og skreik: ER DET MULIG Å VÆRE LITT STILLE!!!
Både bunadskledde og buekorpset ignorerte meg fullstendig. Det var da jeg kom på det: OI! Det er visst 17.mai.

Bare èn eneste gang i løpet av de fem årene jeg bodde i Bergen var jeg ute på 17.mai.
Det første året gikk vi til byen. Men studentgarderoben var sparsommelig. Min daværende kjæreste hadde på seg fjellstøvler og olabukser. Selv gikk jeg i noe som mest av alt liknet på en striesekk. Det ble med den gangen.

Men nå er jeg i den andre enden. Nå er det jeg som er blandt de ”gæerne”.
16.mai betyr ikke lenger fest og moro. Det betyr stress. Koselig stress.
Handle, vaske, rydde, stryke, klippe hår, bade barn, rense negler, pusse, gnikke, bake kake og stryke litt til.

Og når nasjonaldagen renner våkner jeg tidlig og er full av forventingener! Jeg løper gjerne ut i tidlige morgentimer for å være på enhver minnemarkering rundt om i byen. Jeg gråter under ”No livnar det i lundar”. Kikker opp på festningen og tar sats på nasjonalsangens fjerde vers:
".. ti vi heller landet brente enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!"

Nå er jeg blant de ivrige, nystrøkne, morgenfriske med sløyfebånd på alle barna og vannkjemmet hår. Og jeg må faktisk innrømme: det er mye mer morsomt!! Jeg ser helt og holdent poenget. Et lite kikk inn i barnas gnistrende, forventingsfulle øyne og man ser fullstendig poenget!
17 mai er ikke lenger bare en fridag man skal komme igjennom. Det er en dag med barnelatter, samvær og mening.

I går spiste jeg syv pølser, en halv sjokoladekake og to is. Jeg vant ikke et eneste sekkeløp eller potetløp. Men det gjør ingen verdens ting.

Eksamensvakt

2006-05-16T09:35:00.000+02:00

Jeg sitter eksamensvakt. Jeg er den yngste eksamensvakten på jord.

For en eksamensvakt skal helst være pensjonist med blått hår og spise sviskekompott i lunsjen. Hun/han skal si: Hvordan går det med Dem.
Med stor D.

En aldrende eksamensvakt kan sitte hele tiden ut, uten å ta eneste tissepause selv. Fordi de antagelig bruker store inkontinens bleier. Hun har som sagt blått hår, og blomstrete skjørt. Gjerne en marineblå bluse som var lekker på sekstitallet. Hvis det er en mann der så har han har vært noe viktig før, rektor kanskje. Og det er han som har ansvaret for å lese opp navnene. Si eksamenesreglene. Og se streng ut.

Her på Noroff har eksamensvakten hettegenser. Ikke ser jeg strneg ut. Bare litt viktig. Og hvis håret er blått står det antagelig i en hanekam. Bluser forekommer ikke og bleier er noe barna våre bruker. Dessuten har alle eksamenskandidatene fått en kjærlighet på pinne. De sitter og smatter på den nå.
Og smiler litt.

Ting jeg forbinder med sommer

2006-05-12T08:06:00.000+02:00

Sitte på en trapp.

Møte mange skrukketroll under steiner.

Svett leverpostei (med lunken agurk). Som matpakke på stranda.

Melk med solsmak.

Badering og leskedrikk.

Og den klassiske: Jordbær!

En SÅNN skal jeg ha!

2006-05-08T19:41:00.000+02:00

Svett står jeg i butikken. Jeg trekker pusten før jeg fremmer mitt behov til ekspeditøren.

Dette kan jeg:

"Jeg tenkte litt på en Multimover 48S, gjerne selvgående kompakt modell og den skal selvsagt være lettstartet og støysvak. Powerdrivemotor og maksimalt dreiemoment er å foretrekke.
Høy brukerkomfort, lav vekt og stort intergrert ergonomisk håndtak tar jeg som en selvfølge. Tror du en Rotak 37 hadde vært noe?
Men bare hvis den har titrinns sentral justering altså, riktig bredde og et oppsamlingsvolum på 40 liter. Jeg vil ikke ha noe med vekt over 11,2 og dessuten bør den være lettfraktbar. Jeg er ikke ute etter disse små, med nikkelkadiumsbatterier og robust likestrømsmotor. Heller ikke noe manuelt... men store hjul med spesialmønster gir jo et godt grep! Har hørt at det er en fordel med herdet stålvalse med slipebelegg for et glatt og rent snitt. Eventuelt klippekniver med diamantsliping for presise kutt. Klippebredde bør ikke være under 46 cm."

Ekspeditøren: ?????

Jeg: "Gressklipper! Har du ikke en sånn èn?"

123456

2006-05-04T11:26:00.000+02:00

Jeg bråvåknet i natt og i ørska grep jeg etter telefonen.
Den viste:

01.02.03 04/05/06

Stilig, ikke sant?

Spør vinden så får du svar

2006-05-02T13:47:00.000+02:00

Det er sjelden jeg ber om tegn. Men når jeg en sjelden gang gjør det så grøsser jeg på ryggen.

Som den gangen det var slutt mellom meg og kjæresten. Det var jeg som hadde gjort det slutt men allikevel tvilte jeg på valget. Tvilte og trodde, tvilte og trodde. Og hver morgen kastet jeg opp fordi det føltes så feil, så feil.

Jeg gikk lange turer, for å klarne tankene. På en av disse turene tenkte jeg: "Jeg trenger et tegn."
Og på lik linje med barnetroen (hvis jeg ikke tråkker på noen av sprekkene mellom hellene, så får jeg eggedosis når jeg kommer hjem) sa jeg halvhøyt til meg selv:

"Hvis han står på balkongen når jeg passerer leiligheten hans, så er det meningen at det er oss."

Jeg rundet noen hushjørner, og beveget meg rett mot blokka der han bodde.
Til min store skuffelse: Han stod ikke der! Og jeg var for langt unna til at han kunne se meg og komme løpende ut!
Men idet jeg beveget meg nærmere så jeg at balkongdøren gled sakte opp. Og gjett hvem som kom ut! HAN!
Og ikke før jeg ropte fikk han øye på meg.

Jeg sprang som ei hoppe, over et gjerdet, oppover plenen. Han hoppet ned fra balkongen og alt var endelig riktig igjen.
Den natten var det fullmåne og vi har vært sammen siden.

Neste gang jeg ba om et tegn, grøsset jeg nesten enda mer.
Jeg var inne i en periode hvorjeg funderte på: Hva er det det meningen at jeg skal drive med? Hva er det som virkelig motiverer meg?

Vi hadde hatt besøk av en mann som driver en stor hjelpeorganisasjon som hjelper barn i Øst Europa, barn som blandt annet lever i kloakken. Jeg ble fullstendig fascinert av organisasjonens arbeid. Og da han hadde reist satt jeg igjen med en følelse av at det var DETTE som virkelig gav mening i livet. Hjelpearbeid.

Da vi la oss på kvelden fikk jeg ikke sove. Jeg lå opprømt og fantaserte om hvordan jeg skulle komme inn på den veien som var rett for meg. Jeg fikk ikke sove. Hadde en yrvåken følelse. Følte at jeg nesten hadde tak i noe viktig.
Etter en stund stod jeg opp. Gikk ned på kjøkkenet. Lagde te. Satt ved kjøkkenbordet, stirret ut i lufta og tenkte: Er det meningen at jeg skal drive med hjelpearbeid? Skal jeg bidra til å bedre hverdagen for trengende barn?
Mumlet halvhøyt: "Jeg trenger et tegn."

Av en eller annen grunn ble jeg dratt mot bokhylla, en sort bok "lyste" mot meg. Det var bibelen, en bok jeg ikke har lest for mye akkurat. Jeg slo opp på en villkårlig side, og leste det første øynene falt på. Der stod det:

Jager du bytte for løvinnen, gir du sultne løveunger mat, når de dukker seg ned i hulene sine eller ligger på lur i krattet?
Hvem sørger for føde til ravnen når dens unger skriker til Gud og flakser omkring uten mat?

Jeg grøsser faktisk nå også!

Like slitsomt hver gang

2006-04-26T12:50:00.000+02:00

Jeg syntes det er like slitsomt å dra på sommerferie hvert år. Eller det vil si, å planlegge hvor vi skal dra. For vi vet aldri hva vi skal.

Hvert år sier vi:
"Syden? Æsj nei. Vi er alt for rastløse til å ligge på en strand i 14 dager."
"Sommerhus i Danmark? Da må vi hvertfall få med oss noen, men hvem?"
"Øyhopping i Hellas. Men fireåringen blir kanskje veldig utålmodig i varmen?"
"Interrail? JAAAAA!" (men det blir aldri noe av)
"Vi sykler Rallarvegen. Men vi har ikke sykler."
"Vi blir hjemme, pusser opp og maler hus."

Dette året har vi, i tillegg til det over, også sagt:
"Bobilferie til nordnorge, bondegårdsferie, fjellheimen, Lofoten og rorbuferie. Mend et blir mye kjøring da..."
"Vi kjøper ny bil og kjører nedover Europa, til Italia" (men har vi råd til ny bil... og hvis vi kjøper ny bil har vi råd til Europaferie da?)
"LEGOLAND!" (ropes av fireåringen)

Ingenting av det over kommer til å skje!!

Dette er det som kommer til å skje (det samme som skjer hvert år):
Vi tar noen dager på Mellerud Camping ved Väneren.
Vi drar på hytta i Vadres.
Kjører en tur over til Bergen (kanskje Øystese)
Tar en ukes ferie i barndomshjemmet mitt som ligger ved sjøen.

Og det syntes jeg er helt tipp topp.
Stresset er nemlig å gå gjennom de hundretusen alternativene som aldri blir noe av.

Hva som skjedde den gangen geitebukken og kua danset salsa i Istanbul

2006-04-22T21:15:00.000+02:00

Geitebukken og kua danset salsa i Istanbul.
Den lille, grå bukken hadde lenge siklet etter kua. Beundret dens romslige, trygge mage, rolige gange og deilige jur. Og nå, etter et halvt års slit hadde drømmen endelig gått i oppfyllelse. De befant seg endelig alene. I Istanbul.
Hva som får en bukk og ei ku til å reise, helt uten bondens samtykke, til Istanbul, er vanskelig å si. Men bukken var lykkelig og kua var dum, og nå var fjøsdrømmen endelig oppfylt.

Det er forsket mye på dyr i fangenskap og hvordan deres atferd endres. Artsforvirring er ett symptom. Og geitebukken var rammet. Han var totalt på knærne etter kua og kategorisk ute av stand til å se at forelskelsen faktisk var av en helt annen art. Om kua led under samme skjebne? Vanskelig å si. For kua var dumsnill og dumsnille kuer diller ofte etter maniske, forvirrede ledergeiter. Kua hadde for lengst sluttet å følge sin egen bjelleku.

De danset salsa i Istanbul. Geita trykket raggen inn mellom kuas melkesprengte jur og vrikket vilt med hoftene. Gjorde bukkesprang. Kua likte rytmen. Nøt stemningen. Men hadde problemer med å tilpasse seg. Den tittet litt trist ut i Istanbul-natten, og drømte om grønt norsk gress på vei ned i mage nummer tre.
Men kua var ikke dummere enn at den skjønte at bukken var lykkelig, derfor svingte hun taktfast med halen.

På flyet ned hadde kua fått pustebesvær og drøvtygget flere ganger enn normalt. Geitebukken hadde vist all mulig omsorg og stadig bestilt lekre vegetarretter og svale drinker. Selv ikke bonden hadde vist kua slik omsorg før, og hun følte seg faktisk elsket der, noen sekunder mellom himmel og jord. Men bukkesprangene kunne hun spare seg for.

Men salsaens rytmer kan forføre alle. Jurene svingte hit og dit og humøret til kua steg med nattetimene. Hun glemte det grønne gresset der hjemme. Glemte melkesjokoladen hun engang hadde stått modell for. Borte var lukten på fjøset og den lave rautingen når de ble melket i felleskap. Og før kvelden var omme var hun skråsikker på at hun kunne trives med geiteraggen. Overbevist om at Istanbul-gress var det beste gresset i hele verden.

De bosatte seg ved fotenden av et fjell. Fikk fem rare barn som alle ble muslimer. Geitebukken sprang ofte mellom klippene, oppover i fjellet. Det var ikke så mye tid til salsa lenger. Høyt der oppe kunne han se kua gresse. Hun så liten ut. Spiste litt, drakk av den lille dammen, eller stod og drøvtygget med et tomt blikk ut i luften. Noen ganger dasket hun halen i hodet på geitekalvene som hoppet omkring.
Og selv om han med tiden syntes at kua var blitt både dum og treg (hun gadd aldri å danse salsa lenger!) så skuet han allikevel stolt utover og tenkte:
Dette er mitt rike. Og bare mitt!

Hårfakta (og hårjug)

2006-04-20T16:10:00.000+02:00

Vi har hår på hodet for å unngå varmetap.

Vi har øyebryn så ikke svette skal renne ned i øynene.

Øyenvipper er til for å blunke vekk støv og annet.

Bart skal samle smuler og dempe høyrøstede nordlendinger.

Menn fryser lettere i ansiktet, derfor har de skjegg.

Hår i ørene blir det mer av med alderen for at vi skal bli tunghørte.

Hår på brystet er til for å se barsk ut.

Hår på ryggen er totalt bortkastet.

Under armene samler hår svette og kan tvinnes når det blir langt.

Hår i rumpa øker friksjonen, noe som gjør det lettere å gå.

Kjønnshår blir sjelden bleket av sola.

Hår i maten er kvalmt.

Hårete mål er hipt.

Solstøv

2006-04-18T11:11:00.000+02:00

Når sola skinner inn av vinduet mitt, slik som idag, blir det straks mer støv.

Solstrålene går på et forunderlig vis i oppløsning og forstøver seg. Noen lange og tykke soltråler bylter seg sammen i store lodotter som løper over gulvet. Noen andre lager flekker på vinduene.

Microfiberhighteckluten løser ingenting. Den ligger i skuffen og selv om den er så hightec som bare det er den tydeligvis ikke smart nok til å hoppe ut og ta seg en svingom i huset.
Moppe-loppen står stum i kjellertrappen. Jeg tror den prøver å gjemme seg. Den liker ikke å bli våt på bena.

Nalen ligger halvveis kamuflert i lekekassen til sønnen min. Den har det sikkert mye mer morsomt der.

Men jeg plages ikke av all møkka. For jeg har funnet løsningen:

Være ute helt til det er mørkt.

Hvorfor heter skjærtorsdag SKJÆRTORSDAG?

2006-04-11T12:40:00.000+02:00

Jeg har alltid tenkt at skjærtorsdag har fått sitt navn fordi det var dagen da alt skar seg.

Judas anga Jesus og han ble pågrepet. Men nå viser det seg at Judas ikke var en Judas allikevel. Han var ingen forræder. Tvert i mot! Judas var visst den eneste disippelen som hadde skjønt noe. Han anga Jesus på oppdrag fra Jesus selv.
Så hele Judas begrepet har jo skjært seg jo det også.
Og hvis Jesus ville bli pågrepet og korsfestet, så gikk jo alt etter planen.
Skal vi bytte navn da?
Til Planlagttorsdag.

Eller heter det skjærtorsdag fordi Jesus skar brød?
Nei. Han BRØT brød.
Brøttorsdag?

Akkurat nå fant jeg ut hvorfor skjærtorsdag heter skjærtorsdag:

Skjærtorsdag har fått navnet sitt etter det gammelnorske "skira". Det betyr å rense eller å vaske ren.

Min påskeferie starter på Renvaskelsestorsdag! Jeg gleder meg!

GOD PÅSKE!

Pingviner i rute

2006-04-07T07:53:00.000+02:00

Toget hadde akkurat kjørt inn på stasjonen og jeg var på vei bort på jobben. Klokken var halv syv, jeg hoppet over sølepyttene og hadde akkurat reddet meg opp på fortauet på motsatt side. Det var da jeg møtte en pingvin.

Den kom gående på fortauet. Rett mot meg. Den vagget og slang ut de store føttene slik at det klasket i asfalten. Den hadde åpenbart ingen tanke for at det kanskje var litt rart. Være pingvin en torsdags morgen. Gående på et norskt fortau.
Tvert imot så den litt overlegen ut. Myste verdensvant ut i luften. Og vagget avgårde med den største selvfølgelighet.
Den hadde retning togstasjonen. Da den passerte meg gikk jeg litt til siden. Stiv av forundring. Pingvinen kastet forøvrig ikke et blikk på meg, men hastet bare nonchalant videre. Som om den var en viktig fyr i dress (eller smoking).

Jeg ble stående og se etter den. Så hvordan den lille stjerten vippet frem og tilbake. Den var ganske høy og kunne lett ha hakket meg et sted i mellomgulvet hvis den hadde vært litt morragretten.
Da pingvinen skulle over veien tok den et lite hopp ned fra fortauskanten. KLASK sa det når den landet. Akkurat samme lyd som når man slenger død fisk i veggen. KLASK!
Stjerten landet i en søledam og ble kliss våt. Men Hr. Pingvin ristet den bare elegant. På en slik måte at de små dråpene dannet en flott fontene i den gryende morgenlyset.
Så rettet han seg i ryggen og vandret med lange skritt over fotgjengerfeltet. Den tråkket bare på de hvite stripene. Som om den illustrerte pingvinenes eget Beatles cover.

Toget stod klart til avgang. Det grønne flagget til konduktøren var på vei opp i været og jeg så hvordan pingvinen løp den siste biten. Med bittesmå skritt. Hele kroppen vagget frem og tilbake som en sorthvit pendel i kamp mot klokken.
I det konduktøren blåste i fløyta tok pingvinen sats og hoppet ombord i toget. Den flakset litt nytteløst med vingene for å få fart, men det hjalp ikke noe særlig. Tvert imot så den nonchalante dressmannpingvinen plutselig litt hjelpesløs ut. Men den reddet seg fint inn på trappetrinnene og det siste jeg så før dørene ble lukket var at den løftet den ene vingen elegant. Som om det var pingvinen selv som viftet toget klar til avgang.

Da toget kjørte av gårde så jeg at den satt godt tilbakelent på NSBs komfortavdeling. Den hadde lent setet tilbake. Svømmeføttene lå sikkert elegant på motsatt sete. Pingvinen leste avis og en nybrygget kaffe stod dampene på det lille togbordet.

Akkurat da toget passerte meg så pingvinen ut av vinduet og satt et stikkende blikk rett på meg. Så hevet han den ene øyenbrynfjæren hånlig. Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg bannet på at den viste meg fingren.

Men det er vel umulig for en som har vinger.

Kvinner & kluter

2006-04-04T08:49:00.000+02:00

På pakka mi med kjøkkenkluter står det:

-God sugeevne

-Lett å rengjøre

-Lav surningsgrad

Er ikke dette egentlig kvaliteter enhver mann ønsker seg av en kvinne?

2006-03-31T08:59:00.000+02:00

Æsj

2006-03-30T20:54:00.000+02:00

Æsj
det er litt bæsj
når jeg lager noe bra
som jeg tror alle vil ha
på bloggen min
den blir SÅ fin
med bilder og alt
men pang! så det smalt
vips er det vekk
mørkt som i en sekk
internett nede
borte som nissen på sin slede
skjermen mørk
en tåre til tørk
æsj og buhu
angreknapp, escape, la oss snu!
hjelper ikke en dritt
for innlegget mitt
er tatt av internetttrollet
nytter ikke å scrolle
vekk vekk vekk
ja til papir og blekk!

Historie undervisning

2006-03-28T08:48:00.000+02:00

Klassebildet fra første klasse på Vestby videregående. Jeg er 16 år og en slags ikke-person, med arvede politikse holdninger. Jeg gikk med palestinaskjerf, men skjønte ikke helt hvorfor. Skrev dikt til skrivebordsskuffen og i dagbøkene finnes setninger som "Hvem er jeg egentlig? Hvor skal vi?" og "Hvem bestemmer at blått er blått når det kanskje er noe annet for meg?"

Vesten hadde jeg funnet på loftet. Den luktet morfar-svette når den ble varm.
På rekka bak meg satt Eystein og lite ante vi at vi skulle bo sammen i Bergen mange år senere...

Kort vei på jobben?!

2006-03-17T12:23:00.000+01:00

Snart kan jeg ake ned til jobben...

http://www.ha-halden.no/artikkel.asp?Artid=133175

Fire-flue-smekkere

2006-03-16T13:00:00.000+01:00

Ble utfordret på 4 i-ett-smekk fra Julie.
Her er den.

4 jobber jeg har hatt:
-Solgt store pizzabiter i gågata i Moss
-Management for Di Derre
-Vaskekjerring (nei, RENHOLDSBETJENT!)
-Levert aviser på natten i Københavns skumleste bakgater

4 filmer jeg gjerne ser om igjen:
-Rød
-Blå
-Hvit
-Oppkastgrønn
(eller: Den fabelaktige Amèlie fra Montmarte)

4 steder jeg har bodd:
-Gravens, Jylland
-4 steder i Bergen
-Bekkestua, Bærum
-I en bil rundt omkring i Europa

4 tv-serier jeg liker/likte å se på
-Pompel og Pilt
-Frustrerte fruer
-Krøniken
-Matador

4 favoritt retter
-Per-Mortens kinamat
-Pasta med ketchup&ost (man kan ta Terese ut av studiene men ikke studenten ut av Terese)
-Mammas brune saus til jul, og resten av julematen
-Breiflabb

4 nettsteder jeg besøker daglig
- www.tarmella.blogspot.com
- www.noroff.no /http://student.noroff.no/forside.asp (jobb)
- www.halden.net
- www.forskning.no
(det er ikke sant men det fikk meg til å se litt glup ut, les: VG)

4 ting jeg skal gjøre før jeg dør:
-skrive en bok
-idealistisk arbeid med et miljøprosjekt
-danse masse, kanskje lære det også
-slutte å mime under allsang og heller synge med lyd

4 personer jeg sender utfordringen videre til:
-Ingunn
-Vibeke
-Per-Morten
-Jens
(tre av disse har ikke blogg så halve utfordring er at de skaffer seg èn!)

Luse-Toska

2006-03-15T13:20:00.000+01:00

Enkelte hevder at Toskas opptreden i lusekofte er selvet symbolet på ulv i fåreklær.

Min blonde søster er derimot overbevist over at han er en kjendis som har mottatt en lusekofte i gave av Se&Hør.

Moren min mener at den frekke Toska faktisk ervervet seg lusekoften under selve ranet og at han bruker den som et hån til slett etterforskerning. NOKAS lå nemlig vegg i vegg med Husfliden. Toska kan ha tatt seg inn i denne Husflidsbutikken under alt virrvarret som oppstod. Vitner har sett en av ranerene springe lydløst avgårde med et par filttøffler på føttene og med en lusekofte under armen.

Kyllinger til påske?

2006-03-10T09:49:00.000+01:00

Klappet en fugl i det siste?
"Fjørfe-eterene fortsetter å spise fjørfe" sa de på radioen igår. Til tross.
Jeg er mer bekymret om det overlever noen kyllinger til påske?
Og ikke minst: kan jeg folde mine lepper varsomt rundt et egg mens jeg blåser alt jeg orker?
Svimmelheten som følger er den beste påskerusen!

Ikke nok med at det er fugleinfluensa, kaldt ute og E.coli meg her og der... smitten er overalt og nå har den til og med kommet inn i televisjonen. Nå synger Idol Marita med brennkopper!!!

Hvilken ende skal dette ta?

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302800

YKK

2006-03-09T13:02:00.000+01:00

På et kjedelig venteværesle hvor man ikke kunne gjøre noe som helst slo et viktig spørsmål ned i meg:
"Står det YKK på absolutt alle glidlåser?"

"DU! Står det YKK på absolutt alle glidelåser?" spurte jeg min samboer (som satt og plystret på en kjedelig melodi mens han tvinnet tommeltotter).

Endelig hadde vi noe å forkorte ventetiden med! Vi ble ivrige. Sjekket alle glidelåser vi fant.
Jakkene våre. Vesken min. Buksa mi. Støvlene. Lommeboka. PC-veska.

Så kom vi til buskesmekken hans.
Jeg bøyde meg over, boret ansiktet godt ned i skrittet hans. En intentens og fokusert jakt på de ørsmå YKK bokstavene.

Han fiklet litt med glidlåsen. Fikk ikke helt tak i den.

Da skjer det. En dame kommer forbi akkurat da han fortvilet (med en hånd ei skrittet) brøler:
"Den pleier jo vanligvis å være oppe!"
Hun stirrer på meg, som ligger med nesen ned mellom bena hans. Kikker rart på han som vanligvis pleier å ha den oppe.
Så rykker hun til og går.

Som vi lo!

Hvor mange samtaler må man ta?

2006-03-08T10:53:00.000+01:00

Halden. På en gangbro. Der er hun jeg ikke har sett på mange år. Og aldri kjent noe særlig heller. Vi vet bare om hverandre. Hun åpner:

"Hei!"
"Hei ja!"
"Hvordan går det med deg?"
"Bra. Du?"
"Bra. Og barnet?"
"Jo. Bra"
"Hva het det igjen?"
"Olav"
"Olav ja. Gutt altså?"
"Jepp"
"Hvor gammel er han nå?"
"Fem til sommeren"
"Åh akkurat som min. Skal han også gå på Os skole?"
"Ja."
"Min også! Så morsomt!"
"Ja. Kjempemorsomt."
"Så gøy. De kommer kanskje i samme klasse."
"Ja sikkert. Men du, jeg må gå. Har en avtale"
"Ja. Hade! Vi sees!"
"Vi sees! Ha det bra!"

Byens løse fugler

2006-03-03T12:08:00.000+01:00

Byens løse fugler går litt ekstra krokbøyd om dagen. Narkoknekken i knærne er svaiere enn før. I tillegg så skjelver de. Av frykt. For Halden er første stopp etter Sverige. Og i Sverige er det fugleinfluensa.
Byens løse fugler er utsatt for smittefare.

Det er antagelig høna di også.

Lærdom fra naturprogam

2006-03-01T13:39:00.000+01:00

Det er mye livsfilosofi i et NRKs naturprogram. I går så lærte jeg følgende fra et fiskeprogram:

Det er minst sjanse for å bli spist om man går i stim.
(Ikke vær anderledes hvis du vil gå i fred)

Alle arter kan allikevel oppleve stort jakttrykk både ovenifra og nedenifra.
(Både sjefen din og barna dine kan drive deg til vanvidd)

RYDDEDAG

2006-02-23T15:42:00.000+01:00

-Først tømte jeg alle papirene som lå i skuffene på kjøkenbordet.
-Så begnte jeg å rydde.
-Først sendte jeg alle julekortene som lå der (..med ønske om en fredelig jul).
-Så sendte jeg brevene som lå der (de fra totusenogfire, som sa: Beklager at du ikke fikk julekortet i totusenogtre, men her har du et brev i steden for. Og GOD PÅSKE!)
-Deretter betalte jeg regningene jeg fant (det var ganske mange).
-Så fant jeg et brev fra kommunen som sa at vi måtte huske å søke om barnehageplass, hvis vi skulle ha den neste år. Frist 1.februar.
-Så fikk jeg panikk.
-Men så fant jeg et annet brev, som beklaget feilinformasjonen og hvor det stod at vi ikke trengte å søke om plass allikevel.
-Så ble jeg rolig igjen.
-Deretter fant jeg en bunke gamle brev.
-Jeg leste alle. Lagde te. Det tok hele dagen omtrent.
-Og plutselig var det middag. Så jeg kastet resten av rotet uten å se på det.

Grønnsaksløgner

2006-02-20T08:06:00.000+01:00

Foreldre har gjennom generasjoner servert grønnsaksløgner til middag. Løgner som skal få poden til å spise mer sunn mat. Dette er noe av det jeg har hørt :

-Hvis du spiser gulerøtter blir du pen
-Hunder elsker brocolli, nå leker vi at vi er hunder!
-An appel a day keeps the doctor away!
-Fisk gjør deg sterk

Og tenk på alt som kan skje hvis du svelger en tyggis! Jeg har hørt følgende versjoner:

-Du får vondt i magen
-Tyggisen kommer aldri ut igjen, alt sammen hoper seg opp i magen
-Tyggisen limer sammen tarmene

Jeg vil gjerne ha flere versjoner!

Jense-jakten del ørtehundredeogførr

2006-02-19T11:15:00.000+01:00

Nå gidder jeg ikke å jakte på Jens mer.
Han er ikke fangbar. Han har antagelig gått så mye på jakt selv at han har lært seg alle triksene. "Hvordan unngå å bli skutt" "Hvordan lure en jeger trill rundt" "Hvordan kamuflere seg på best mulig måte" osv.

Så han får bare ligge der under reinlav og etasjemose, med granbar i hatten, og tro han er lur.

Jegeren har gått hjem. Sitter inne med varm kakao, vafler og en god bok.

Vil du komme frem fra gjemmestedet ditt skal du få du også.

Netkaj åp Snej del 5

2006-02-15T22:26:00.000+01:00

Ting går baklengs. Akkurat når jeg trodde det gikk fremover. Jens gav et lite pip. Men det ble med det.
Det er ikke lengang noen som sier "tampen brenner!". Dette er hverken fugl eller fisk.

Jeg følger opp med noen teorier om hvorfor Jens nå har forsvunnet helt:

-Han har reist til Kina for å hente sitt etterlengtede adopterte barn.

-Han øver på sine utbryterkunster som Jens Houdini, men seks hengelåser ble litt mye.

-Han har kjøpt seg en puddel og tør ikke å si det til noen.

-Han er kjempefornærmet fordi jeg har innledet "Jakten på Jens"

Porno-idol (og jakten på Jens del 4)

2006-02-10T21:28:00.000+01:00

Neste år skal jeg arrangere porno-idol! Om og gjøre å bli pornostjerne liksom.
På audition må man vise hva man er god for. Naken. Man må gjennom alle øvelsene: alene, i "duett" og "gruppeoppgaver".

Jeg skal sitte i dommerpanelet sammen med Tanya Hansen, RoseMarie og Jens (hvis jeg finner han). RoseMarie skal være den sure. Tanya er den som er åpen for alt.

Selv har jeg følgende kommentarer klare (hentet fra pop-idol):

"Du bare kommer inn her, ser helt jævlig ut, men så åpner du munnen og tar oss bare fullstendig"

"Du er søt, men trenger nok et par år på å utvikle deg"

"Når du opptrer sammen med noen går det helt fint, selv om du sklir ut her og der"

"Unnskyld meg, men nå har du bokstavelig talt driti deg ut"

"Du ser jo bra ut, men beveger deg overhodet ikke i takt!"

(Og Jens... hvis du gir deg til kjenne, så skal du få være med. Ikke som deltager. Nei. Nei. Nei.
I DOMMERPANELET vennen min. Dommerpanelet! De gjør alt for å smiske med dommeren vet du...)

Jakten på Jens del 3

2006-02-07T20:16:00.000+01:00

Jens har gitt seg til kjenne. Eller det vil si: Noen gir seg ut for å være Jens. Her. På bloggen.

Selv om det er tydelige tegn på at kommentatoren muligens kan være Jens så er det langt fra sikkert. Det er mange som har vært vitne til min iver etter å lage engler i snøen. Og jeg har aldri sett Jens benytte seg av så mange :)-tegn før.
Det tydeligste tegnet er nok begrepet: Jenta mi.
Han er raus. Selv om jeg har plaget han vekk, så kaller han meg fortsatt: Jenta mi.
Det er typisk Jens. Og gir meg et håp om at jeg kanskje en dag finner ut hvor han befinner seg.

Jens kan ha blitt sett på en buss langs vårt langstrakte land. Det er ingen umulighet. Gammel som ung er han glad i jakt og fiske. Og slike steder finnes det mange av i Norge.

Han var definitivt ikke i Italia. Jeg lette øverst i støvelen. Helt nord. Fartet med tog fra by til by; Bergamo, Breccia, Verona, Venezia.
Ingen Jens. Ikke engang en sixpence.
Og dette til tross for at det var mange sultne fugler på Marcusplassen.

Men jeg så en blond gondolfører. Bingo, tenkte jeg. Bravo bravissimo, der er han!
Han er blitt lei av alt og vil starte på nytt som Gondol-Gutten. Et sted uten slitsomme venninner, men med betalende turister. Forestilte meg at han hadde brukt sine siste penger på en gondol og padlet seg mot Italia på jakt etter et nytt liv som blond og barsk gondol-gutt.

Jeg stod på Rialto-broen og skrek: JEEEENS!
Da gondolføreren snudde seg gliste han under en kullsvart bart. Og jeg skjønte at dette bare var en forfengelig lure-Italiener med hang til å bleke håret.

Jens! Hvis det virkelig er du som legger igjen kommentarer: HVOR er du? Kan du gi meg det eneste sikre skriftelige tegnet på at det er deg?
Det er bare et eneste ord. Skrevet slik bare du gjør det.

Gir du meg det, så er Jakten på Jens en tanke nærmere målet.

Jakten på Jens del 2

2006-02-02T23:41:00.000+01:00

Jeg har forsøkt å ringe Jens tre ganger:

Den første gangen gikk jeg rett til telefonsvareren.
Den andre gangen var det en svenske som svarte. Han hevdet hardnakket at han IKKE het Jens. Jeg: "Er du sikker på at du ikke tuller med meg nå Jens?" Svensken: "Nej. Tyvärr. Jag är inte ens Åke-Jens".
Den tredje gangen kom det en intens pipelyd som mest av alt minte om en faksmaskin.

En venninne av en venn av en felles venninne kunne fortelle at hun hadde sett Jens på Rema 1000 i Oslo. Eller, hun trodde hvertfall at hun hadde sett ham. Hun rapporterte at han hadde kjøpt:

En pakke fiskegrateng.
En pose potetmos.
En enkel (men stor) øl. Plastflaske.
Pulverkaffe.
Fruktkompott.
Dadler.
Fuglefrø.

Det var da jeg skjønte det! Jens har blitt gammel! Han har hoppet over voksenlivet og gått direkte til alderdommen.
Han spiser sikkert middagen sin (fiskegratengen) i to-tiden.
Alene, på et leid værelse. Klokka tikker høyt oppe på veggen.
Han drikker øl. Tar en middagshvil.
Deretter unner seg en halv porsjon fruktkompott. Så går han i parken for å mate fuglene.

Pipelyden jeg hørte i telefonen var sikkert høreapperatet hans.
Jeg antar at han bruker sixpence. Brodder på glatt vinterføre.
Og stokk.

Stakkars Jens. Han er sikkert ensom i sin unge alderdom.
Fra nå av skal jeg saumfare ALLE parker hvor det sitter ensomme menn som har vært gamle hele livet.
Jeg begynner der det er flest av dem: I Italia!

ARRIVEDERCI!

Jakten på Jens

2006-01-30T21:19:00.000+01:00

Mannen på bildet er min gode venn Jens. Bildet er tatt for mange år siden. Omtrent siste gang jeg så Jens.
Han har blitt sett noen ganger etter at han figurerte på bildet. Særlig på fest.
Men av en eller annen grunn ender disse festene med at Jens forsvinner.

Og nå tror jeg han har blitt borte for godt.
Kanksje han ikke tåler meg mer?
Jeg har nemlig kjeftet MYE på Jens. Grått. Ledd. Hatt vanvittig mye moro på hans bekostning. Jens har lyttet, gitt råd, patta på snusen, humret og parert mitt til tider kranglete vesen
Jens har stått med snø på lua og hatt varm mat klar. Jens har til tider følt seg som støttekontakten min. Jens har kjørt meg langt ut i skogen og gitt meg juling når jeg trengte det.

Og nå har han altså forsvunnet. Han prøver sikkert å forfalske sin egen død. For å bli kvitt meg. Men jeg lar han ikke slippe så lett. Jeg har opptil en tyvetalls teorier på hva som virkelig kan ha skjedd ham. Og med dette innleder jeg herved "Jakten på Jens".

Følg med!

Fiktive dødsannonser

2006-01-27T09:13:00.000+01:00

Jon Blund

sovnet stille inn idag

Frøken Ur

gikk idag ut av tiden

Piken i gresset

er nå lagt i jorden

Askeladden

bisettes i Vestre Krematorium

Hypokonder Hypokondrus

fikk endelig rett og

døde etter lang tids sykdom

Noen flere?

Dagens ord

2006-01-26T19:54:00.000+01:00

Dagens gamle ord er:
MACRAMÈ
Hvor har det blitt av all macramèen? Forsvant den sammen med en ideologisk kvinnefrigjøringstanke sent på syttitallet? Var det macramè rødstrømpene hang seg i? Kanskje macramèen var repet som kvalte det siste rødstrømpetskriket en gang på åttitallet. Plutselig var det populært å være bimbo, med silikon og push-up. Og de stakkars rødstrømpene hadde ikke engang hadde en ubrent BH å oppdrive...

På det siste stedet du leter

2006-01-24T10:46:00.000+01:00

Hvor mange ganger har jeg ikke hørt:
"Det jeg leter etter ligger alltid på det siste stedet jeg ser!"

HALLO!
Klart det!

Hvem fortsetter vel å lete flere steder når man først har funnet det man lette etter?
Det du leter etter vil ALLTID ligge på det siste stedet du ser!

Surrehue

2006-01-23T09:34:00.000+01:00

Unnskyld Jesper, kjære danske venn, for at jeg glemte bursdagen din andre januar.
Unnskyld Jørgen, far til vår sønn, for at jeg glemte dagen din tredje januar.
Unnskyld Ingerid, kjære, kjære venninne som jeg er så glad i (og til og med har telepatisk kontakt med) for at jeg glemte fødselsdagen din fjerde januar. Hvorfor sendte du ikke litt bløtekake via tankeoverføring?
Unnskyld pappa. For at jeg ikke ringte deg på dagen. Tre dager og flere påminnelser måtte til før jeg gratulerte deg. Søsteren min glemte det også.
Ja, selv kona di, mamma, glemte at du hadde bursdag. Vi er tydelig i slekt..

I går snakket vi om lille Sixten, som 16.april fyller ett år.
"Den datoen sier deg vel ikke noe mer?" spurte samboeren min.
"Eh... " sa jeg og kjente at her burde jeg husket noe.
"Da har Benedicte (ekstradatter) bursdag!"
Selskapet lo og jeg ble rød og skamfull. Hvisket til meg selv: Din håpløse hummer!

Idag tidlig måtte jeg sjekke kalenderen. For å passe på at jeg hadde ført opp Sixten sitt navn under 16.april. Det hadde jeg. På samme dato stod det GERD. Ikke Benedicte men GERD.
Gerd er svigermor. Ikke datter, svigermor. HANS mor!
Benedicte kom til verden tre dager før, den 13.april.
PUH. Så er vi to surrehuer i dette forholdet.

De eneste bursdagene jeg husker er min søsters, min barndomsvenninnes og min egen. Innimellom er jeg til og med litt usikker på når sønnen min er født. Juni eller juli? Derfor har jeg gitt han et navn som en ledetråd mot sommermånedene. Han heter Olav August.
Huskeregel: "Skulle vært født i augsut, kom i slutten av juli."

Og selv om jeg er glad i dere kjære venner og elsker hele den nye og "gamle" familien min så kan jeg ikke gi noen garanti for at jeg husker en eneste bursdag.

Så derfor kjære kjæreste: Gratulerer med dagen! Hipp hipp hurra! Jeg elsker deg!
(Han har bursdag i morgen, men da har jeg kanskje glemt det. For å være på den helt sikre siden sier jeg det nå. Har til og med gitt gaven allerede)

Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

2006-01-17T14:22:00.000+01:00

Sønnen min er fire og skal enten bli vaskemann eller trailersjåfør når han blir stor. Han skal flytte fra oss for å bo nede i blokka. Han skal ha en jente der. "Jenta mi" bor der også sier han. Hun heter "mamma-Terese-nede-i-blokka".

Når jeg var liten skulle jeg bli veterinær.

Det var jeg fast bestemt på helt til jeg strøk på matteeksamen. Den dagen gikk jeg langt ut i skogen for å dø. Men etter en stund ble jeg sulten. Så jeg kom hjem til middag.

Jeg døde ikke. Men jeg bestemte meg for at jeg var skolelei.
Derfor jobbet jeg litt her og der. Surra innom Blindern og videre over fjell & lynghei mot Bergen. Der hadde jeg mine lykkeligste år som forvirra student.
Var innom både geologi og psykologi.

Og det var da jeg fant ut hva jeg skulle bli når jeg ble stor:

Geo-psykolog!

Jeg fant det på helt selv.

En geopsykolog arbeider med hvordan fjellet påvirker deg. Eller landskapsformasjonene. Eller været.
I flade Danmark er man rolige og lune (og litt late).
I Bergen er man hissigpropper på regnværsdager men særskilt imøtekommende på solskinnsdager. Humøret er liksom like voldsomt som fjellformasjonene. Opp. Og ned.
På Østlandet er man liksom mer lunefulle, og kanskje litt furtne. Et slags ikke-humør i et slags hverken-eller-landskap.

Hadde jeg blitt geo-psykolog ville antagelig Mohammed ha ansatt meg som sin personlig coach. Og under en samtale, med Mohammed på benken ble JEG den som sa:
"Hvis ikke du vil komme til fjellet så må fjellet komme til deg".
Og jeg ville blitt sitert over hele verden og antagelig vært søkkrik.

Men det ble jeg ikke.
Ikke rik. Ikke geopsykolog. Ikke stor engang. Bare ganske lang.
Så jeg lurer fortsatt på det...

...hva jeg skal bli når jeg bli stor.

2006-01-13T09:06:00.000+01:00

Fire grunner til å bryte nyttårsforsettet (om å ikke blogge fra jobben):

-nettet er nede hjemme (og kommer sikkert ikke opp igjen før krokusene gjør det)
-det har vist seg at folk faktisk leser bloggen
-jeg tar aldri pauser på jobb og derfor kan blogging innføres som pausetid (en fem minutters pause hver time blir fort en halvtime samlet)
-hvis jeg aldri oppdaterer bloggen kommer leserne til finne seg noen andre og da kan jeg likegodt skrive på papir og putte det ned i skuffen igjen.

Blogger jeg lurer på om eksiterer (men som jeg ikke har hatt tid til å sjekke):

-Joggblogg: bloggen for deg som liker melkesyre
-Snowjogblogg: bloggen for deg som var ung på åttitallet
-Dra-hjem-og-voggblogg: bloggen for deg som har blitt forlatt og fortsatt er bitter
-Dogblogg: bloggen for deg som er ei tispe

Nyttårsforsett

2006-01-10T08:32:00.000+01:00

Man skulle tro at nyttårsforsettet mitt var å ikke skrive mer på bloggen. Men der tar man feil. Nyttårsforsettet mitt er å ikke blogge på jobb. For nyttårsforsettet mitt er nemlig å beholde jobben. Kanskje til og med få fast stilling.
Derfor skal jeg ikke lenger blogge, chatte eller lese bæsjevitser som kollegaene sender meg.

(Okey da... dette innlegget er skrevet 0835 tirsdag morgen. JA! Jeg er på jobb! Jeg sprakk!
Men nå er det definitivt slutt!)

Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy

2005-12-20T11:05:00.000+01:00

Kjæresten min er helt fabelaktig med tøy.
Han tar fullstendig ansvar og samler sammen skittentøy over hele huset, bærer de store haugene det ned i vaskekjelleren. Vasker tøy for fulle mugger. Truser på ullprogram. Koker ull.

Når tøyet er ferdig har det alltid en ny og spennende farge.
Deretter henger han det opp til tørk, eller det vil si, han legger det i klumper oppå tørkestativet.
Etter noen dager blir han litt fortvilet over at tøyet tørker så fryktelig sent. Men etter en ukes tid, når klumpene enedelig er tørre er alt bra igjen.

Da har tøyet, i tillegg til den nye fargen, også fått en umiskjennelig form. Gjerne litt vridd og ekstra skrukkete, slik at man for eksempel tror at en topp er en truse. En gang trodde vi boksershortsene hans var sokker. Det skapte mye moro.

Når tøyet er tørt tar han mer ansvar. Kjæresten min er så flink! Han rydder tøyet ned fra stativet, bretter det sammen i morsomme formasjoner og bærer det opp på soverommet.
Der legger han det i fine, skjeve stabler på gulvet, noe som gir rommet et særpreg av spennende kunstdekorasjoner.
Slik blir tøyet liggende (det liver opp en ellers kjedelig innredning).
Tøyet ligger der så lenge at de små hybelkaninene våre hopper opp i stablene. Der klumper de seg sammen, tett i tett og riktig hygger seg. Som i et rede.
Skap? Hva er det for noe?

Og det er jo fenomenalt at jeg har en slik kjæreste, for når jeg endelig finner det tøyet (det er fort gjort å glemme at det er tøy under støvhaugene) så er det som en deilig myk pels. En slags lo-pels. Grå og av det helt særegne slaget.

Jeg elsker kjæresten min fordi han gir det beste jeg vet. Akkurat det som jeg ønsker meg til jul: Klær som ingen andre har!

Dagens gamle ord er:

2005-12-19T09:13:00.000+01:00

NOTERINGSOVERFØRING

King Kong

2005-12-14T10:17:00.000+01:00

Da jeg var liten hadde jeg et puslespill. Når alle brikkene var på plass, kom det et forferdelig, men fascinerende bilde frem. En kjempeape, selveste King Kong. Han tråkket ned skyskrapere og knakk fly i luften. Bakrunnen var et flammehav og rundt ham løp bittesmå mennesker skrikende avgårde.
Det var et ganske skummelt puslespill som mesteparten av tiden lå på øverste hylle.

Igår var jeg på verdenspremieren på den nye King Kong filmen. Jeg har aldri sett den gamle så jeg var ganske spent. Mitt forhold til Kong var at han var en figur på puslespill, som etter barndommens myter kanskje lever i virkeligheten.

Idag er han helten min. Han er den ultimate MANNEN. Ikke at jeg er nødt til å ha en mann med grå hår på ryggen, det kan jeg godt være foruten. Eller et rynkete tryne med nesebor du kan falle inn i...
Nei, jeg snakker om personligheten:
King Kong er den ultimate huleboer manne-mannen. Jeg tror ingen noensinne har beskyldt Kong for å være homse.

King Kong er mann fordi han faller for blondiner. Han forlanger noe av dem, og han blir sur hvis han ikke får det. Men det er nok med et lite unnskyld, så er alt glemt.
King Kong er MANN fordi han beskytter det som er kjærest med livet som innsats. Han er mann, for hvem vil vel ikke sovne i en sånn muskuløs armkrok og være helt trygg for alle farer som lurer der ute?
Som en ekte mann bruker han kun enstavelsesord. Finner han en dame han ikke vil ha, så kaster han henne vekk (i dette tilfellet kaster han de faktisk vekk). Finner han en han vil ha, plukker han henne med seg.

King Kong er MANN, litt stygg og skremmende, men søt og grei man blir kjent.

Stearinlys-pen

2005-12-13T12:37:00.000+01:00

Jeg har speilet meg under et millionwatts lystoffsrør. Hudormene hadde hoder som tittet frem av hullene sine og sa hei. Huden hadde rynker, digre grøfter som hudormene faller ned i om de legger ut på vandring. Under øynene er huden så tynn, så tynn at den lyser det kefirblått og aksegrått. Fregnene har besluttet seg å slå seg sammen i klumper og likner på leverflekker.

Jeg er en av dem som kan være litt pen i lyset fra et stearinglys eller to. Eller kanskje på et julebord hvor jeg selv er arrangør og har besluttet å slå av alt lyset.

Det er godt jeg har en samboer som ser dårlig.

Så rett kan man ha...

2005-12-12T14:38:00.000+01:00

Flåsete innlegg, som man fantasifullt legger ut på egen blogg (se 30.november) kan plutselig dukke opp i et seriøst kakediagram i møte med det offentlige.
På et møte jeg var på nylig, informerte Aetat om tendenser og statistikker over de som var på attføring. Aetats statistikk viste nemlig at de aller fleste som gikk på attføring på nittitallet led av fibromyalgi, mens det etter årtusenskiftet var blitt en større andel psykisk syke. Angst og depresjoner, sa de. Dette ble drøftet i en halvtime før de kom frem til at det var nok Bondevik som stod i spissen.
Kakestykkene viste mine morsomheter på en seriøs måte. Blåskjortekledde herrer påberopte seg seriøst utarbeidede statistikker og grundig forskning. De var alvorlige og flerret opp punktdiagrammer som kunne vise akkurat det samme.
Jeg satt og lurte litt på om de hadde vært inne på bloggen min. Hadde litt lyst til å rope:
Hva med wiplashen??? Hvor har det blitt av de med wiplash????

Arv

2005-12-07T08:03:00.000+01:00

På tide med julerengjøring og storbakst, forkle og kjøkkenroser. Antagelig er jeg jeg syttito år og heter Agathe. Eller Asta.
"For et nydelig porselen Agnes! Vil du ha en daddel?"

Jeg pusser sølv. Arvesølvet.
Sammen med porselenet "Blå rose" (som jeg overhodet ikke skjønner poenget med) har jeg arvet masse sølvtøy fordi kjæresten min har vært gift.

Skulle ønske at han hadde vært gift flere ganger! Men ikke med Bente som elsket sølv og løvtynt dukkeporselen.
De ekskonene han burde ha hatt er:

Ursula, hun som malte de store maleriene og samlet eksotisk krydder.
Thale som samlet på stilig keramikk og glass fra Veneziske glassblåseri.
Jorid som saumfarte antikvariater på jakt etter flotte møbler.
Celina som gav han alle pengene.

(Alle disse var selvsagt dumme og stygge og gav han ingenting, bortsett fra litt arv.)

Gardiner

2005-12-06T12:11:00.000+01:00

Idag har jeg tykt vattforheng langt nedover ørene, vondt i hue og en sjef som sukker HØYLYDT til seg selv inne på kontoret sitt (sikkert som et hint til meg). Jeg har fem kviser på haka som burde vært forsvunnet i puberten, malingsflekker på buksa og vel fremme på jobb oppdaget jeg at halvparten av morgenkaffen lå igjen på genseren.
Luggen henger fet og flat over en blek panne, øynene er grå og ringene blå. Sønnen min tror han får gardiner og tomme skoesker i kalenderen og mannen min får ingenting bortsett fra ei litt pjuskete dame som lukter svette. Men jeg er så forelska og det lyser sikkert ut av hele meg og overdøver fett hår og illeluktende tær. Han ser på meg og smiler hvertfall. Rynker bare litt på nesa.
Nå sa sjefen: "Blir ikke noe bra virksomhet av at du sitter her og surrer". Tror jeg slutter og chatter litt istedenfor så har hvertfall skjermbildet forandret seg.

Flere ord fra svunnen tid...

2005-12-05T09:24:00.000+01:00

Her er flere ord som ikke er så mye i bruk lenger:

Analog linje
Polaroid kamera
Kaffeslabberas
Brus maskin (sånn til å lage brus på)
Kroneautomat (å vinne seks kroner var skikelig stort!)
Vriompeis (det er et realt slag når noen kaller deg "din vriompeis!")
Stereo-rack
LP/ singel

2005-11-30T07:22:00.000+01:00

Hvor har det blitt av wiplashen? En eller annen gang på nittitallet var det in med whiplash.
Man kunne se de tykke hvite kragene overalt. Nå har jeg ikke sett de på mange år. Etter jappetiden var det liksom SYKDOMMEN som stod i fokus. Whiplash kunne man fort pådra seg hvis man feks. snudde seg litt for fort etter en lekker dame på gata.
Men sakte mistet wiplashen sin glans og plutselig var det fibromyalgi som gjaldt.
Fibromylagi, sykdommen som alle jublet over at endelig ble anerkjent, men som ingen enda helt har forstått hva går ut på.
Etter all denne sykdommen var det på tid på bli deprimert, og lykkepillen ble den største hiten ved årtusenskiftet. Etter angst, depresjoner og påføgende brå pilleopptur (med Bondevik i spissen) skulle man rope opp om de forferdelige senvirkningene. Ikke var det nok med å ha vært plaget med angst og depresjoner, nå skulle man i tillegg ha fått det verre etter medisineringen. Antagelig fikk man såpass opptur av medisinene at man måtte engasjere se i noe. Ut å gå itog! "Nei og fysj og vekk med medisinfirmaene!"
De siste årene har det vært mest in å være utbrent. Det er fortsatt litt populært. Det er jo ikke så rart etter å ha slitt med wiplash på åttitallet, fibromyalgi på nittitallet og angst og depresjoner ved årtusenskiftet at man møter veggen. Det kan fort bli slitsomt å være så mye syk.
Men ærlig talt.. kan det ikke snart være greit å si: Jeg er sliten. Jeg trenger litt fri. Så slipper vi å trekke på oss rare pølseputer rundt nakken, bruke en formue på healere og dytte i oss piller som gjør oss enda mer sinnsyke enn vi er.

(Og en annen ting forresten.. hvor ble det av de hyperaktive barna? Plutselig var det ut med hyperaktivitet og inn med MBD. Men så var det liksom ikke noe sus over MBD lenger, så man streifet borti DAMP og gikk inn for landing for ADHL eller ADSL eller hva det var.
De såkalte "bredbåndsbarna". De som går dobbelt så fort. Hvor er de? Og hva heter de idag?)

Bonytt

2005-11-24T23:22:00.000+01:00

På bildet ser du kjøkkenet til Vibeke.

Vibeke er alenemor og har ikke så mye penger, men ønsket seg alikevel et stilig kjøkken.
Det gamle furukjøkkenet ble malt med en oljebasert hvitmaling. Fire strøk, med nøye pusssing.
Pussemaskinen Vibeke brukte, lånte hun av en mann i nabolaget som var glad han kunne bidra med noe. Tips: Lever ikke pussemaskin eller annet verktøy tilbake, på denne måten bygger du deg fort opp et lite lager av ting du har bruk for.

Den fine benkeplaten rappet Vibeke på vei hjem fra et utested midt på natten, denne var ment i et nytt hus i nabolaget, men passet like godt inn i leiligheten til Vibeke. Obs: Ved bruk av en slik metode bør man ikke skaffe seg venner på eneboligfeltet.

Flisene ble gitt av en god venn av familien, som hadde stjålet en "rest" fra et lokalt iddrettshus. Møterommet på dette stedet mangler i dag to kvm i hjørnet. Men de har valgt og legge et teppe der istedenfor.

Borring til hull av håndtak og opplimimg av flisene, som ble litt vanskelig for Vibeke. Så hun fikk en kameramann i NRK til å gjøre det. Som takk for dette lå hun med denne mannen tre ganger. De ble fornøyde begge to.

Når kjøkkenet var ferdig lagde Vibeke en spleise innvielses fest (uten mat). Hun var spesifikk på hva hun ønsket seg i gaver og fikk mange fine detaljer. På denne måten er det lett å oppgradere kjøkkenet sitt.

Og til slutt: Komfyr og vifte fant Vibeke i en container i en gammel bakgård og hun fikk en uteligger til å bære det hjem. Uteliggeren fikk mat og drikke som takk. Men siden han var møkkete og fæl fikk han selvsagt ikke lov til å spise på det nye stilige kjøkkenet.

Ord fra svunnen tid

2005-11-24T09:08:00.000+01:00

Jeg har begynt å samle på ord fra svunnen tid.

Boysenbær
Selters
O-fag
Catalina-jakke
Sosse-belte

Jeg trenger flere!

Akkurat slik det skal være!!

2005-11-23T12:18:00.000+01:00

Noen ganger har jeg verdens BESTE kjæreste. Min barnslige bursdagsglede ble perfekt tilfredsstilt!

Her følger en bildedokumentar:

Kaken

Pølsene

(bildet av pølsene forsvant... men alle vet vel hvordan pølser ser ut.....)

De nye støvlene
(langt der nede)

GAVEN!

(ikke den sure katta, men mp3-spilleren)

Arrangøren.

TRETTITO ER INGEN ALDER FOR EI KU

2005-11-22T10:01:00.000+01:00

Kua mi jeg takker deg, deilig melk du gir til meg.
Melk og ost og fløte bløt, så jeg kan få en kake søt!

HIPP HIPP HURRA FOR DEN STØRSTE KUA AV DEM ALLE!!

MØ

Tulleting

2005-11-18T12:10:00.000+01:00

Hjernen min er full av snørr opg gørr. Og hvis det finnes en barnebok som heter "Hvor kommer all snørra fra?" så vil jeg gjerne lese den. Hvis ikke lager jeg den selv. Men det kommer til å bli med den som med snørra.... den blir aldri ferdig.

Egentlig er det deilig å være sånn, litt daff og tett i skallen. Er det sånn det er?
Å være helt normal. Og kanskje litt sløv?

Er vanlige folk passe rolige og uoppmerksomme istedenfor å hele tiden være hyperaktivert med titusenvis av tanker og ideer som stort sett går i ring og et sanseapperat som bare Må legge merke alle teite detaljer og fortelle andre om det mens kroppen hopper opp og ned og fekter med armene og klapper i hendene som en annen mongloid mens man bare MÅ skrive utroooooolig lange setninger uten et komma fordi man har så mye man skulle ha sagt helst for å bli forstått og derfor ikke klarer å gi seg og holde kjeft når man burde (men som allikevel lurer på hva vi skal ha til middag)?

Er det slik det er?

Jeg er ganske lykkelig som forkjøla. For da får jeg litt fri. Fri fra hodet.
Men jeg skulle fortsatt lest den boka. "Hvor kommer all snørra fra?"
Og det irriterer meg at jeg er for forkjøla til å begynne på den selv.

Andre boktitler på bøker jeg skulle ha skrevet:

-Porche og Pram
-Interaktiv nettnarko
-Tilbake til batikken
-Jeger & hund
-Du har ETT valg
-Boysenbær med selters til

Gjett hva de handler om!

(siden jeg klarte å hoste opp alt dette er jeg kanskje ikke så forkjøla som jeg burde ha vært)

Olavs første oppvisning

2005-11-16T15:29:00.000+01:00

Olav hadde igår sin første oppvisning på kulturskolen. En tamburin krever absolutt konsentrasjon og mor var selvfølgelig stolt over den taktfaste innsatsen til sin sønn.
(Okey da, følte litt at jeg var med på noe amerikansk småby-opplegg)

DAGENS ANBEFALING

2005-11-14T19:59:00.000+01:00

Dropp dette:

Gjør heller slik:

Husmor-IQ rundt null

2005-11-09T18:08:00.000+01:00

I brødskuffen har jeg en pose med lukke-klemmer. Pose-lukke-klemmer.
I lenger tid har jeg irritert meg over at disse faller ut av posen sin og ligger og flyter utover, sammen med brød og smuler.
Jeg har tenkt: jeg får putte de oppi en boks. Eller: nå legger jeg dem i skapet.

Det gikk omtrent sekstito dager før jeg kom på at jeg kunne bruke en av klemmene til å lukke posen.

Hva gir du meg?

Terningkast seks?

Med utsikt til paradiset

2005-11-04T15:48:00.000+01:00

Lousianna 01-11-2005

Litt av kvart

2005-11-01T21:40:00.000+01:00

Slik ser jeg ut idag. Min sønn likner litt på sin mor. Vi er bleke, men fattet.
Dette er meg i forrige årtusen.

This witch is going to Denmark

2005-11-01T10:34:00.000+01:00

Allhelgensaften

2005-10-31T07:53:00.000+01:00

Er du forbredt på natten? Har du kjøpt kålrot, sopelime og eple?

I følge nordiske tradisjoner mente man nemlig at man kunne sanndrømt natt til 1.november.
Hvis du vil prøve selv må du sove i et rom du aldri har sovet i før og du må ha en ubrukt sopelime under sengen og en kålrot til hodepute.

Du kan også se hvem du skal gifte deg med.
På allehelgensaften, altså 31 oktober, kan en pike ta et speil og gå baklengs ned en trapp. Da vil hun få se den hun skal gifte seg med.
Eller så kan du, natt til 1.november: Kutte et eple i to (på tvers, slik at du får et stjernemønster), og spise det foran et speil i lyset fra et stearinlys. I speilet skal du da kunne se din fremtidige ektemann.

Lykke til!

Så rart

2005-10-26T10:37:00.000+02:00

Her bilder av ting jeg syntes er rart. Idag hvertfall.

Ape med fingrene i øynene er ganske rart.
Trailerpark wedding er kjemperart. Og litt trist. Tenk at du var en american girl, og alt du drømte om var å stå hvit brud. Og så ble du smelt på tjukka av en mann som alltid må gå i vest, og måtte gifte deg både med han og hunden, og attpåtil bo i campinvogn resten av livet. Det er litt rart.
Sorry. Jeg kan ikke noe for det. Jeg syntes heldekkende burka er veldig, veldig rart.

Trailere uten trailer er kjemperare!

Maurslukere er skikkelig rare! Hver gang jeg treffer èn er jeg skikkelig glad for at jeg ikke er en maur! Men det er ikke så rart.

Hvilken mann er det som virkelig vil bli sett i en mintgrønn eller lilla mini-gravmaskin? Egne gravmaskiner for homser er kjemperart!

Kvinnfolk!!

2005-10-24T14:15:00.000+02:00

Når en kvinne forelsker seg legger hun gladelig ut om sin nye erobring. Forelsket forteller hun om alle hans særheter som bare er morsomme og sjarmerende. Det som gjør han HELT spesiell.
Men etter en stund begynner de samme tingene å irritere henne.
Av en eller annen grunn er det ikke så søtt lenger. At han for eksempel er glemsk og vimsete. Og han slutter å være nydelig hver gang han sovner på sofaen.
Så begynner kvinnen å klage. Hun klager og klager og klager.
Og mannen, som blir lei av å høre på dette klagende kvinnfolket, forandrer seg. Han fjerner seg fra alle sine særheter og blir ganske så rund i kantene.
Blir kvinnen fornøyd? Nei da!
Hun vil ut. Hun vil skilles. Det er slutt.
"For en gørrkjedelig mann jeg har fått" klager hun til venninnene.
"Han ikke lenger den mannen jeg forelsket meg i!"

Kvinnfolk!!!

Containere fulle av møbler!!

2005-10-20T17:18:00.000+02:00

Hvor er de? Disse containerne som er fulle av stilige møbler. De dukker tydeligvis opp overalt, uten at jeg noen gang har sett dem. Eller BAKGÅRDENE! Bakgårdene som flommer over av flotte ting. Kjellerne! Loftene! Jeg finner dem ikke!
Når jeg ser stilige ting i interiørblader, ting jeg får lyst på, så står det alltid:
"Denne flotte stolen fant Hans i en container. I samme container fant han også designlampen til venstre."
Eller:
"Dette bordet er laget av en gammel dør som Sara fant stående i en bakgård."
Eller:
"Denne smekre hyllen fra femtitallet stod i kjelleren der Lise bor. To strøk lakk ordnet saken."
Eller:
"Disse lekre putene fant Julia på loftet hos en venn. Duken har hun heklet selv."

Så hvor er de da for søren!!! Containerne. Loftene. Kjellerne.
HVOR I HULESTE ER DE?????
Den som vet er nødt til å svare.

Fredrikstad Vikleverksted

2005-10-19T10:05:00.000+02:00

Hver dag kjører jeg forbi Fredrikstad Vikleverksted. Det er et bittelite verksted i et gammelt trehus. Bak sirlige viklet trådkorsvinduer lyser det alltid varmt. Selv på kalde høstdager.
Saken er at jeg ikke aner hva et vikleverksted er for noe. Jeg har så lyst til å få et glimt av en vikler. Jeg ser for meg hvordan de sitter der inne og vikler og vikler. Hver eneste dag.
De har sikkert vært der i generasjoner. "Gjør som din far. Bli en vikler du også".
Så følger de sitt kall, går på jobb og tenker med et smil: "Idag skal jeg jammen meg vikle litt!". Kanskje de er mange. Og små.
Og selv om noen i arverekken sikkert har tenkt: "Jeg tar ikke over. Jeg vil ikke vikles inn i dette".... så har de allikevel ikke kommet ut av familiebedriften.
Det ble rett og slett for innviklet.

Klapp en orkide!

2005-10-18T13:29:00.000+02:00

Er jeg rar hvis jeg klapper orkideene mine?
Jeg kan sitte helt nærme og bare stirre inn i blomsten. Klappe den litt. Og stirre enda litt til.
Jeg vet ikke om en mer utspekulert skapning.
Klapp en orkide idag!

Helg i Gudbrandsdalen

2005-10-17T13:59:00.000+02:00

Nu er jeg stålsat, jeg følger det bud,

der byder i højden at vandre!

Mit lavlandsliv har jeg levet ud;

her opp på vidden er frihed og Gud,

- der nede famler de andre.

Det sikreste tegnet på alderdom

2005-10-14T10:50:00.000+02:00

Helt plutselig var det der. Det sikreste tegnet på at jeg er i ferd med å bli gammel.
Det skjedde umerkelig. I dag tidlig:

Jeg fant frem penger til bomstasjonen HELE SYV TIMER før vi i det hele tatt kommer til å passerer noen bomstasjon!!!!

Jeg har mest lyst til å begynne å gråte.

Så mange rare historier hver dag.

2005-10-13T10:31:00.000+02:00

Jeg ler ofte av tragiske ting. Som da far kom hjem fra sykehus i drosje. Han falt ut av taxien, fordi han ikke var så frisk som han trodde. Han lå som en bylt på bakken.
Mor kikket ut, så en taxi, en pen, mørk drosjesjåfør og det hun trodde var hunden hans. "Hvorfor i all verden har det kommet en taxi med en stor hund" tenkte hun.

Så oppdaget hun at det var far. Og sammen fikk de slept han inn i gangen. Drosjesjåføren så litt fortvilet ut. Turbanen hans hang skjevt.
Mor klarte å slepe far videre inn i sengen. "Tung hund" tenkte hun.

Når hun kikket ut igjen stod drosja der fortsatt.
Og det var da hun så det. Hvordan drosjesjåføren fant frem et flott brodert teppe som han foldet over det stedet der far hadde falt.
Så la han seg ned på grusen og ba en stillle bønn. Det var sikkert tid for det, men det ble kanskje litt mye for han?

Mamma sa hvertfall at han så litt bedre ut etterpå. Turbanen var blitt rett igjen.

Er det bare jeg som ser det komiske i dette? Mamma gjør det også vet jeg.

Steder i Halden hvor man ikke tror man er i Halden

2005-10-11T08:25:00.000+02:00

Når man bor i en ganske så gørrkjedelig by som Halden er det viktig å drømme seg vekk noen ganger. Her er steder i Halden hvor man ikke tror man er i Halden.
Og det kan være ganske befriende:

-Schultzedalen -kan få deg til å tro at du har på tweed og befinner deg i UK
-Spisekroken -kan få deg til å tro at du er på ferie.
-Under dyna -hvertfall så lenge det ikke befinner seg en Haldenser der
-Moderne Markiser -en tidmaskin som sender deg rett til førtitallet
-Klartjern -det klareste tjernet i hele verden
-Erlandesen -konditoriet fra "strie-tapet-tiden" hvor man spiser kake med hatten på
-Skogene mot Svenskegrensen -hvor man fort kan leke flyktning under krigen
-Spritfylla -der alt er svart (stedet hvor man møter flest Haldensere)

Appropo...

2005-10-08T09:55:00.000+02:00

Vil bar meddele at jeg er så glad, så glad for at fredsprisen i år gikk til
IKEA....

Hilsen blond

Ikea-budhist

2005-10-06T12:32:00.000+02:00

Idag skal jeg på Ikea.
Jeg er godt forbredt: Har gode sko, målebånd i lomma, katalog, penger og en lang ønskeliste. Jeg har gledet meg lenge. Det kiler i magen ved tanken på alt det fine jeg skal fylle hjemmet med!! En drømmereise!

Men dette er hva jeg frykter:
At jeg blir lammet av materalismen. At logoen gjør meg kvalm.
At jeg allerede ved inngangen sier: Se på dem! De tror de kjøper seg lykke!
Og at jeg deretter foreslår en tur i Frogneparken istedenfor.

Er ikke neimen ikke lett å være budhist med Ikea-fetisj.

10 sannheter som får meg til å høres gammel ut

2005-10-05T12:22:00.000+02:00

-Jeg liker å strikke
-Jeg elsker hagearbeid
-Jeg har lyst til å melde meg inn i et hagelag
-Jeg syntes voksduker er praktiske
-Jeg kniper kjevene
-Jeg trives best på søndagstur i skogen
-Jeg plukker sopp og har en bærplukker
-Jeg hører radio på kjøkkenet
-Jeg har dårlige knær
-Jeg elsker portvin

2005-10-04T09:27:00.000+02:00

Hjemme med sykt barn

2005-10-04T08:56:00.000+02:00

Jeg er hjemme med sykt barn, men jeg har mistanke om at jeg har blitt lurt.
Kanskje jeg ville bli lurt. For en fridag er fint.
Men nå angrer jeg litt:

"Mamma....? Mamma....??? MAAAMMAAA!!!!!"
"Hvilken bokstav ser jeg ut som nå?"
"Mamma se på meg! Jeg løfter en seng"
"Mamma. Mamma!! Maaaaammmmaaa!Mala litt i gangen jeg, SE!"
(vi pusser opp, men ikke akkurat slik)
"Maaaamaaaa! Ferdig!! Kan du ikke tørke meg med en sånn bleie du bruker?"
(Hva i all verden! Hvor tar han det fra???)
"Mamma! Kjenn! Jeg er nok kjempemasse feber. Nå er du liksom legen".
Han løper rundt og rundt og rundt. Hopper opp og ned i senga.
(Kjempesyk)
"Mamma! Maaaammmmaaaa! Nå er jeg liksom jobbemann i stor sementbil og du er babyen som må sitte bak, inne i den som går rundt og rundt."

Kanksje ikke rart jeg blir litt svimmel?

Solformørkelse

2005-10-03T12:24:00.000+02:00

Egentlig ble alt mye lysere under solformørkelsen idag.
Det var mandag morgen, vi var trøtte, og sånne dager er mørke nok uten hjelp av en solformørkelse. Men så stod vi der da, på takterssen. Jeg og kollegaene mine. Det var faktisk første gang jeg hadde sett noen av dem i dagslys. Vi skulka, hadde en god unnskyldning: SOLFORMØRKELSEN! Alle var så blide!

Og poenget er, at en ellers grå mandag ble lysere enn lysest, til tross for at verden var undereksponert i noen korte minutter.

Er jeg voksen nå?

2005-10-01T00:20:00.000+02:00

Rundt de tredve begynte plutselig ting å skje.

Jeg ble mor til en skøyer.

Fant kjærlig
-heten.
Kjøpte hus i åsen.

Og fikk to herlige tenårings-
døtre på kjøpet.

Plutselig hadde jeg hvit bluse og var på jobb.
Morsomt ikke sant?!

Og her kom jeg....

2005-09-29T18:11:00.000+02:00

Så var også dette egget ferdig klekket.
Klukk. Klukk.